Jon Fosses Mor og barn er en intens dialog om skyld, familiebånd og muligheten for tilgivelse. Et lyst drama om muligheten for å komme seg unna mørke tanker.
En sønn møter opp hjemme hos sin mor som han ikke har sett på mange år. Han vil finne ut hvorfor han ikke var ønsket og hvilket liv moren har levd uten han.
Forestillingen hadde premiere i Arendal sommeren 2021. I 2022 spiller vi i Arendal, Kristiansand og Fjaler.
FORESTILLINGER i 2021:
Lørdag 24. juli
Mandag 26. juli
Tirsdag 27. juli
Onsdag 28. juli
Lørdag 31. juli
Mandag 2. august
Tirsdag 3. august
Torsdag 5. august
Fredag 6. august
Lørdag 7. august
Fredag 13. august
Lørdag 14. August
Anmeldelser av forestillingen:
I Shakespeartidsskriftet og i Scenekunst.no
“Ved å insistere på morens lesbiske praksis, hever Agder Nye Teater denne tolkningen av Jon Fosses Mor og barn opp på et nivå der generasjonskonfliktene kan forstås på en ny måte:
Der moren og hennes generasjon opponerte mot sin foreldregenerasjon ved å kjempe for en ny personlig og politisk virkelighet, viser teateret med sin tolkning at dagens ungdom er like rebelske som 68-generasjonen – men på en annen måte. I en tid da vi stadig leser om barn og unge som er stillferdige og føyelige på grensen til det selvutslettende, er ungdomsgenerasjonens engasjement for klima og åpen kjønnsidentitet markører som knytter dem til tidligere generasjoners opprør. Konfliktene mellom generasjonene er der, nå som da, men hvordan de kommer til uttrykk er forskjellig. Det tenkte i hvert fall jeg, midt oppi teaterfortellingens vanskelige kommunikasjon. Den verbale stangingen åpner for nye forståelser av den virkeligheten vi er en del av.”
Lars Elton for Norsk Shakespearetidsskrift
Av: Jon Fosse
Regi: Magnus Sparsaas
Skuespillere: Ingrid Giæver og Sebastian Kjær
Lysdesign: Markus Fadum og Eirik Lie Hegre
Lysteknikker: Aleksander Madsen
Scenografi: Tora Troe
Scenografiassistent: Sebastian Biong
Lyddesign: Ole Hagelia
Produsent: Amanda Øiestad Nilsen
Kor: Heidrun Sangvik, Gaute Røyneland Hørsdal,Johanna Holt Kleive
Dramaturg: Sunniva Fliflet
Dramaturg: Kai Johnsen
Grafisk design: Carl Lützen
Forestillingsfoto: Ivo Ek
Videodokumentasjon: André Tribbensee
Mer om forestillingen:
Den lesbiske moren i forestillingen har forlatt barnet sitt for å komme unna et heterofilt parforhold som var ønsket av hennes foreldre. Sønnen som er bifil er en del av en generasjon som har kommet langt i aksepten av seksuelle minoriteter. Derfor har han en annen forståelse enn moren av hvilke begrensninger en ikke-heteronormativ kjønnsidentitet innebærer. Et sentralt spørsmål blir derfor hvordan forskjellige strukturelle rammer i ulike generasjoners oppvekst kan virke begrensende for å få innsikt i andre generasjoners frigjøringskamper. I forestillingen besøker sønnen sin mor, som han har hatt et perifert forhold til, enten i et forsøk på forsoning eller en forløsende konfrontasjon.
Moren har latt sønnen vokse opp hos sin mor og sønnen har fått vite av bestemoren at moren ønsket å abortere ham. Virkelighetsforståelsen deres er ulik og når de møtes forhandler de om to ulike versjoner av deres forhistorie. En gjensidig søken etter forståelse fra den andre for egne livsvalg avslører biografier med uventede likheter. Men ved å forsvare retten på sin egen historie blir demoniseringen av den andre opprettholdt.
Mor og barn tematiserer ulike generasjoners behov for selvstendighet overfor generasjonen de vokser opp under. Det skildrer tre ulike generasjoners reorientering i forhold til hva som vil skape en følelse av mening og hvilke fellesskap man orienterer seg mot. Den verdikonservative bestemoren er fellesskapsorientert på religiøse premisser. Neste generasjons mor har med individualismens relasjonelle og geografiske uforpliktethet frigjort seg fra forrige generasjons moralprinsipper. Tredje generasjons sønn avreagerer mot det materielle og relasjonelle forbruket foreldregenerasjonen hans stod for gjennom selv å søke følelsen av dybde, forpliktelse og spiritualitet. Sønnen og bestemoren har funnet kontaktpunkter og sympati for hverandre i sin avvisning av moren, men de har blindsoner for hva hos dem som har produsert morens selvstendighetsbehov. I hver generasjons leting etter idealer har de alle skapt noe som må ekskluderes slik at den neste generasjonen må bryte ut for å finne eller gjenfinne handlingsrommet for en positivt betonet realisering av seg selv.
Med støtte fra Kulturrådet, Agder Fylkeskommune, Arendal kommune, Fløistad-stiftelsen, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere.
En sønn møter opp hjemme hos sin mor som han ikke har sett på mange år. Han vil finne ut hvorfor han ikke var ønsket og hvilket liv moren har levd uten han.
Forestillingen hadde premiere i Arendal sommeren 2021. I 2022 spiller vi i Arendal, Kristiansand og Fjaler.
FORESTILLINGER i 2021:
Lørdag 24. juli
Mandag 26. juli
Tirsdag 27. juli
Onsdag 28. juli
Lørdag 31. juli
Mandag 2. august
Tirsdag 3. august
Torsdag 5. august
Fredag 6. august
Lørdag 7. august
Fredag 13. august
Lørdag 14. August
Anmeldelser av forestillingen:
I Shakespeartidsskriftet og i Scenekunst.no
“Ved å insistere på morens lesbiske praksis, hever Agder Nye Teater denne tolkningen av Jon Fosses Mor og barn opp på et nivå der generasjonskonfliktene kan forstås på en ny måte:
Der moren og hennes generasjon opponerte mot sin foreldregenerasjon ved å kjempe for en ny personlig og politisk virkelighet, viser teateret med sin tolkning at dagens ungdom er like rebelske som 68-generasjonen – men på en annen måte. I en tid da vi stadig leser om barn og unge som er stillferdige og føyelige på grensen til det selvutslettende, er ungdomsgenerasjonens engasjement for klima og åpen kjønnsidentitet markører som knytter dem til tidligere generasjoners opprør. Konfliktene mellom generasjonene er der, nå som da, men hvordan de kommer til uttrykk er forskjellig. Det tenkte i hvert fall jeg, midt oppi teaterfortellingens vanskelige kommunikasjon. Den verbale stangingen åpner for nye forståelser av den virkeligheten vi er en del av.”
Lars Elton for Norsk Shakespearetidsskrift
Av: Jon Fosse
Regi: Magnus Sparsaas
Skuespillere: Ingrid Giæver og Sebastian Kjær
Lysdesign: Markus Fadum og Eirik Lie Hegre
Lysteknikker: Aleksander Madsen
Scenografi: Tora Troe
Scenografiassistent: Sebastian Biong
Lyddesign: Ole Hagelia
Produsent: Amanda Øiestad Nilsen
Kor: Heidrun Sangvik, Gaute Røyneland Hørsdal,Johanna Holt Kleive
Dramaturg: Sunniva Fliflet
Dramaturg: Kai Johnsen
Grafisk design: Carl Lützen
Forestillingsfoto: Ivo Ek
Videodokumentasjon: André Tribbensee
Mer om forestillingen:
Den lesbiske moren i forestillingen har forlatt barnet sitt for å komme unna et heterofilt parforhold som var ønsket av hennes foreldre. Sønnen som er bifil er en del av en generasjon som har kommet langt i aksepten av seksuelle minoriteter. Derfor har han en annen forståelse enn moren av hvilke begrensninger en ikke-heteronormativ kjønnsidentitet innebærer. Et sentralt spørsmål blir derfor hvordan forskjellige strukturelle rammer i ulike generasjoners oppvekst kan virke begrensende for å få innsikt i andre generasjoners frigjøringskamper. I forestillingen besøker sønnen sin mor, som han har hatt et perifert forhold til, enten i et forsøk på forsoning eller en forløsende konfrontasjon.
Moren har latt sønnen vokse opp hos sin mor og sønnen har fått vite av bestemoren at moren ønsket å abortere ham. Virkelighetsforståelsen deres er ulik og når de møtes forhandler de om to ulike versjoner av deres forhistorie. En gjensidig søken etter forståelse fra den andre for egne livsvalg avslører biografier med uventede likheter. Men ved å forsvare retten på sin egen historie blir demoniseringen av den andre opprettholdt.
Mor og barn tematiserer ulike generasjoners behov for selvstendighet overfor generasjonen de vokser opp under. Det skildrer tre ulike generasjoners reorientering i forhold til hva som vil skape en følelse av mening og hvilke fellesskap man orienterer seg mot. Den verdikonservative bestemoren er fellesskapsorientert på religiøse premisser. Neste generasjons mor har med individualismens relasjonelle og geografiske uforpliktethet frigjort seg fra forrige generasjons moralprinsipper. Tredje generasjons sønn avreagerer mot det materielle og relasjonelle forbruket foreldregenerasjonen hans stod for gjennom selv å søke følelsen av dybde, forpliktelse og spiritualitet. Sønnen og bestemoren har funnet kontaktpunkter og sympati for hverandre i sin avvisning av moren, men de har blindsoner for hva hos dem som har produsert morens selvstendighetsbehov. I hver generasjons leting etter idealer har de alle skapt noe som må ekskluderes slik at den neste generasjonen må bryte ut for å finne eller gjenfinne handlingsrommet for en positivt betonet realisering av seg selv.
Med støtte fra Kulturrådet, Agder Fylkeskommune, Arendal kommune, Fløistad-stiftelsen, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere.